Folketro

I boka til Ørnulf Hodne, Norsk folketro (1999) har jeg kommet over en herlig samling fortellinger om våre forfedres liv. For oss er det rent vanvidd alt det de gjorde og trodde på, og ved å lese denne boka er jeg virkelig glad for å ha blitt født inn i en opplyst tilværelse hvor vitenskapen har tatt over for overtroen. Men det er ikke til å skyve under en stol at denne overtroiske tiden fasinerer meg. Her kommer noen smakebiter fra boka, la deg sjokkere, føle vemod og le godt 🙂

Om det å få barn, utdrag fra Norsk folketro av Ørnulf Hodne

– I den klassiske oldtid var det alminnelig tro at kvinnen ville føde pene barn hvis hun hadde vakre forbilder rundt seg, statuer og levende mennesker. (Ørnulf Hodne, 1999) 

Det står videre at den blivende mor skulle ha et godt lynne, vere blid og tilfreds gjennom hele graviditeten. Hun måtte ikke få se stygge ting, bli skremt eller møte på visse dyr. Spesielt ille var det om den gravide rett og slett FORSÅ seg på et dyr, da ville barnet bli merket av dyret enten ved en flekk eller ved å få et lignende utseende… Hehe jeg ler så godt av dette!!! Og det er først nå jeg begynner å forstå ordtaket fuglebryst og hareskår. Hør her:

Om ungen ble født med en lodden føflekk på seg, kalte man det for museflekk. Denne type føflekk oppsto hvis mora hadde blitt skremt av ei mus som kravlet på henne under svangerskapet.

Og om den gravide så en stygg fisk som feks. Steinbit og flyndre, kom barnet til å likne på den på et eller annet vis. Det kunne vise seg med liten eller fremskutt underkjeve, barnet kunne få skjev munn, stygge flekker på kroppen og heslige tenner bare for å nevne noe.

Også tilbake til det å forse seg på et dyr!! Det var ikke bare det å bli skremt som gjorde at dyret satte sitt merke på ungen, men også hvis mora så for lenge på dyret uten å trekke blikket vekk ville ungen bli merket. Om mora forså seg på hvite mus med røde øyne…??? joda ble barnet albino. Og om hun forså seg på døde fugler…?? Da fikk ungen rett og slett fuglebryst. Kan skjønne, det er jo noe av det mest naturligste om man tenker etter 😉 Og når jegerne kom hjem med døde harer, skjærte de av eller dekket til snuten på dyret slik at ikke ungen skulle få hareskår!!

Bare ved å lese dette begynner man å kunne ane hvor mye fantasien fikk lov til å utfolde seg, det fantes ingen grenser, de fant på forklaringer på alt. Var det slik at de følte seg tryggere ved å finne grunner og årsaker for det som hendte, for deretter å vite hva de kunne gjøre for å unngå disse «svakhetene» hos mennesket. Tenk hvor skremmende det måtte vere å bli mor på 1800- tallet, spesiellt på landet hvor alle disse reglene stort sett ble fulgt. For oss som lever i dag, høres det kanskje forlokkende ut med mer spenning i hverdagen, men det får vel vere måte på… Vi har det utrolig bra.

Utseende til ungen fortalte også hvilken type menneske den var: » Hadde det nyfødte barnet sammenvokste øyenbryn, kom det til å drukne. Skrek det stærkt under fødselen, ville det oppleve mye sorg. Og skrek det alt i morslivet, kom det seinere til å gjøre en forferdelig ugjerning.» (Ørnulf Hodne, 1999)

I våre dager er et barn som gråter strærkt, et stærkt barn. Og hvem har vel hørt om et barn som gråter fra innsiden av magen..?? Jeg misunner den gamle generasjonen for deres fantastiske oppfinnsomhet og fantasi.